Måske kan nogle læsere huske Harald Meinhardt, der var i færd med at forberede sit første solospring i faldskærm. I sig selv intet usædvanligt, hvis det ikke havde været for Haralds alder – dengang 88 år. Han har sendt os et brev om, hvordan det gik:

”Da vedlagte foto ble tatt av Oslo Fallskjermklubbs fotograf på Rikssenteret for Fallskjermidrett på Østre Æra i Østerdalen den 8. juni, var en verdensrekord erobret til Norge. Ifølge POPS (Parashutists Over Phorty Society) som er en internasjonal organisasjon med hovedsete i Sjælland, Danmark, kjente de ikke til noen fallskjermelev over 75 år. Guinness Record Book hadde en hopper på 96 år, men det var en eldre hopper som hadde hoppet i mange år.

Selve hoppet ble ikke helt uten dramatikk. Da det ble min tur å hoppe ut av flyet, måtte jeg holde meg fast i taklistene på veg mot dørkanten på grunn av sterk kastevind. Da jeg kom til dørkanten og bøyde meg for å ta sats, kom en kastevind og slengte meg mot høyre dørkarm. Jeg merket ikke noe særlig til støtet mot karmen med det samme, for alt konsentrerte seg om den herlige følelsen av uendelig frihet, slik som det fremgår av vedlagte foto.

Da skjermen var ute etter 40-50 sekunder i fritt fall, og jeg skulle ta tak i styre- og bremsestroppene, kom problemet. Høyrearmen var da blitt såpass lammet at jeg ikke klarte å strekke opp armene så jeg nådde disse. Jeg tenkte da at reserveskjermen var mindre, og dermed også avstanden til stroppene kortere, så jeg kanskje kunne rekke stroppene på denne. Derfor kuttet jeg ut hovedskjermen og trakk reserven, men det hjalp dessverre ikke.

Av vinden ble jeg ført til en skog utenfor landingsplassen Det jeg da husker, var at jeg kom mot et stort tre og at jeg trakk opp begge bena for å ta i mot støtet. Det eneste jeg så husker, var at jeg lå på bakken mellom trærne og hadde ganske store smerter i høyre arm, som var slått ut av ledd, og i venstre kne og ankel som også må ha tatt i mot støtet, og dessuten i ryggen.

Etter en stund, ble jeg funnet av en unnsetningspatrulje av fallskjermhoppere. Til alt hell var en av disse lege. Han fastslo at høyre arm var ut av ledd og ga meg noe mot smertene og forsøkte forgjeves å få armen på plass. Han ringte så i stedet etter ambulanse. Deretter ble jeg hjulpet til en ventende bil som stod på en skogsvei og som kjørte meg til flyplassen. Like etter kom ambulansen go kjørte meg til sykehuset i Elverum.

På Sykehuset gikk det rett til operasjonsstuen. Da jeg våknet lå jeg på et enerom med armen på plass, men med en god del smerter. Mandag, den 13. juni ble jeg endelig utskrevet fra sykehuset, men da med armen surret fast til kroppen med en spesialbandasje som jeg ikke måtte ta av før etter 14 dager.

Spranget fra flyet og utskrivingen fra sykehuset var blitt sendt på “Dagsrevyen” den 8. juni og på “Norge Rundt” den 13. juni. Mens jeg lå på sykehuset hadde TV-reporteren Tore Andresen, ved hjelp av kunngjøring i radio og på fjernsyn, skaffet en pensjonert ambulansesjåfør som var villig til å kjøre bilen med min kone, som er invalid, og meg hjem til Benidorm mot dekning af alle reiseutgifter.

Etter anbefaling av legen på skykehuset har jeg vært hos en norsk fysioterapaut i Alfaz del Pi og fått diverse behandlinger. Nå, 6 måneder etter ulykken, er jeg fri for smerter i skulder og ben, og nesten bra i ryggen, men styrken i arm og ben er ennå ikke blitt som de var, så for første gang er jeg spendt på hvodan det skal gå når jeg i januar/februar skal forsøke å ta idrettsmerket for 54. gang.”

Sådan skriver Harald Meinhardt. Næppe nogen tvivl om, at han både vil få sit 54. idrætsmærke og endnu flere!

Tilmeld nyhedsbrev

Version til udskrift · Send til en ven

---